Historie Erina
 Wheaten som gårdshund!

 

At wheaten terrieren egentlig er en gårdshund vet de fleste, men er det noe igjen av den hunden som en gang ble avlet frem på den irske landsbygda? Hvordan fungerer wheaten terrieren som gårdshund i dag? Dette lar vi Bjørn Våde få svare på. Han er sauebonde på Vestlandet.  For et og et halvt år siden fikk vi vår wheaten-valp, Patshabel’s Erina, hjem. Helt ifra den første tiden fulgte hun med oss i alle gjøremål på gården. På denne måten fikk hun vende seg til dyrene. Hun ble fort venner med sauene, men lærte seg også at de kunne være ganske lumske. Inne hos hønsene var det som regel matrester å finne og kaninene hadde en laglig størrelse til å kunne plages, men så var de jo så forbannet raske da!

Hele vinteren fulgte hun oss daglig i fjøset Også når lammene kom i april var Erina med. Så når sauene slapp ut igjen om våren, gikk hun blant dem som en av flokken. Men en ting skilte, det merket vi med en gang, Erina vil ha kontroll. l lange tider kan hun sitte oppe i bakken og se ned på de beitende sauene. Hun vil vite hvor alle er. Får vi besøk, så hilser hun på gjesten, full av glede, og går de ned på bøen til sauene, følger hun med, med, logrende og glad, men det er tydelig å merke at hun i sin overstrømmende glede også vil ha kontroll over gjestene.

I begynnelsen av juni tar vi sauene med til fjells. Flere ganger om som sommeren er vi oppe og ser til dem og gir dem salt. Erina er selvfølgelig med. Hun er alltid glad for å treffe sauer, men treffer vi noen av våre egne, så er det ikke måte på gjensynsglede. Hun kjenner dem igjen med en gang. Erina har aldri gjort utfall mot noen av dyrene på gården. Hvis f eks. døren til hønsehuset står åpen, vil nok noe av hønsematen forsvinne, forsvinne, hønene vil hun ikke røre. Men under slåtten flyr Erina etter slåmaskinen og dreper nådeløst alle mus som dukker opp.

Da høsten kom og vi skulle få sauene hjem fra Beilet, var det klart at Erina skulle være med på det også. La det være sagt med en gang, vi hadde selvfølgelig ingen krav til hunden, hun var bare et år gammel. Hun skulle få bli med uten forpliktelser. Men faktum er at hun overbeviste stort og var til god hjelp. For å være helt ærlig så var vi i tvil om vi skulle ha henne løs i det hele tatt, vi var redd hun skulle bli et uroelement. Men da vi slapp henne fri og lot henne få utfolde seg, så viste hun gode arbeidsevner. Når en driver driver saueflokken langs tråkk og smale stier har det en tendens til å skje at de første sauene skjærer ut og de bakerste slakker akter. Det gjør normalt at en stakkars driftekar må benfly mellom å styre foran og drive bak. Men i år gjorde Erina jobben med å danne baktropp. Til å begynne med lurte vi på om det var tilfeldig, men i flere kilometer lå hun bak og drev sauene. Hun drev effektivt og holdt god fart. I bratte unnabakker syntes vi farten noen ganger ble for stor for spinkle saueføtter, men da bremset vi bare på hunden et.- -Sååå sååå, rolig, Erina, rolig! Og hun slakket fint pa' farten. Da vi nærmet oss oss gården, trippet Erina så fomøyd bak sauene og logret fomøyd, nå var de hjemme igjen! Flere slike turer hadde vi i høst. Dette med selskap i hunden kjenne jo de fleste til, men når man attpå til har nytte av den, blir det en slags utvidet kontakt mellom menneske og hund.

Dette var litt av de erfaringene vi har så langt med wheaten terrieren som hund på gården vår her i Hardanger. Det må jo sies så langt at denne hunden har bekreftet sin arv som god arbeid- og gårdshund. l mange sammenhenger vil den kunne hevde seg som en effektiv og flink hund. Jeg vil også argumentere for at den vil ha glimrende forutsetninger for å bli en god ettersøkshund på ferskt blodspor, noe som er blitt veldig aktuelt ved storviltjakt i våre dager. Vi har et eksempel som underbygger det også: I vinter tok Etina, og en annen hund vi hadde besøk av, en tur rett opp i skogen her. De var da 6-7 måneder gamle begge to. Etter en stund kom de hjem igjen med en skadet og syk hare som de hadde funnet. Selv om det var en hare og intet storvilt, så gir hendelsen indikasjoner på at wheaten terrieren også kan gjøre en god jobb og opptre fornuftig på søk.

Erina er til tider som en sau i pelsen, full av lyng og høy, som regel lukter hun som en sau også. Men står midt i wheaten terrierens århundrer gamle tradisjon, og der passer hun inn.