Historie Laban

Hei!
Jeg heter Laban og er hund i huset. Hit kom jeg for to år siden. Da var jeg bare 8 uker gammel. Det Husker jeg! Mutter og fatter hadde sett etter hund lenge, sa de. Og på meg fikk de vente nesten i et år. Gjett om jeg var etterlengtet. Allerede når jeg var 4 uker var de på besøk for å se på meg og mine søsken. Det var litt spennende før jeg ble valgt. Det virket jo så trivelige og sånn passe tafatte!

Jeg har faktisk hatt flaks! Mutter og fatter har aldri hatt hund før. Når jeg var liten var de sååå redde for meg. Bare jeg pep det aller minste, slapp jeg alltid å gjøre de skumle sakene de ba meg om. Men av og til måtte jeg ta i litt ekstra, med pipingen mener jeg.

Mutter fikk mange råd før jeg flyttet. Jo da, jeg hørte nok hele foredraget!! Klippe klør, rense ører, børste og gres. For ikke å forglemme klipping mellom potene. Men det vil jeg si, at jeg allerede den gang bestemte meg for at det skulle vi bli to om. Første gangen fatter skulle klippe klørne mine så klusset han det til det. De hadde bestemt at det var fatter som skulle klippe klør, fordi han var sterkest. Ha! Tror dere ikke at han klarte og klippe over nerven. Jeg skrek til alt hva lungene tålte og fatter ble aldeles i fra seg. Så kom mutter og skjelte ut fatter, og trøstet meg! Fatter ble helt vill, han kastet klotanga etter mutter og sa at hun selv fik ta seg av klo-klippingen for all framtid.

Neste gang ble det en lett match. Mutter, som er litt bløt av seg, fikk nesten sammenbrudd når jeg skrek før hun hadde startet. Men så ble hun sint, det var i hvertfall det hun ville jeg skulle tro! Hun tok et godt tak i poten, med tanga parat til første hugg. Så sto hun der presis når hun satte tanga i min første klo, skrek jeg til alt jeg orket. Jeg kastet meg ned, vridde meg helt rundt mens jeg skrek av full hals. Og det fikk det resultatet jeg ønsket. Mutter la ned alle forsøk på å klippe klør. Hun sa til fatter at klørne i alle fall slites når jeg går på asfalt.

Samme metode har jeg brukt til ørerensingen, klipp mellom potene og kammingen. Like effektivt.

Mutter og fatter er veldig lettlært, og ikke så verst smarte. Hver gang vi skal ut, skal jeg sitte pent til fatter og mutter går ut først. Det er noe mutter har lært på hundekurset. Det er vist bra for rangordningen, tror jeg hun sa. Og da sier de ingen ting! Et lett innhentet poeng, altså.! Jeg synes det er bra, for jeg liker å bestemme selv.

Når vi er ute på tur  bestemmer jeg veien. Jag har et veldig stort revir å markere. Det er ikke lett å få dråpene til å rekke til hele runden, men det går veldig bra nå. Jeg har trent. Det gjelder å planlegge. Det verste som kan hende, er at en nabohund kommer føre.

Apropos nabohund, så kan mutter og Snorres mutter ikke omgås lenger. I begynnelsen gikk det veldig bra. Snorre er eldre en meg, men liker å leke. Eller likte, får jeg tilføye. En gang da jeg var 13 måneder  gammel skulle han tøffe seg og bare bestemme over meg. Han skulle løpe først, ta pinnen først osv. Da ble jeg forb……..

Han gjøv på meg når jeg protesterte. Men det skulle han jo ikke gjort! Man har da møtt slike typer før! En gang gav jeg meg til og med, men det fatta jo ikke den andre, men bare forsatte å gå på meg. Og mutter, tror dere hun var til stor hjelp? Nei hun stod der som et annet naut. Gjorde absolutt ingen ting. Samme mulighet skulle ikke Snorre få. Som sagt så gjort. Jeg gav Snorre en riktig omgang. Tok kanskje lit mye i, men han gav seg heller ikke. Muttern min og muttern  hans kom styrtende til og fikk skilt oss. Men jeg hadde bestemt meg. Jeg skulle vise Snorre en gang for alle hvem som bestemmer. Neste gang mutter slapp meg fri i hagen gikk jeg inn i skyggen og la meg, og ventet. Det tok en evighet før mutter forsvant, men plutselig ringte telefonen og hun sprang inn. Nå gjaldt det. Hurtig graving ved gjerdet, åle seg under, og så på ham. Jeg tror han fattet poenget denne gangen, og han fikk seg en riktig omgang. Fattern hans var ikke hjemme men det var hans noe pjuskete mutter. Det ble et forferdelig liv på henne. Hun skrek og slo vilt om seg. Muttern min grein. Begge to gjorde flere forgjeves forsøk på å skille oss. Dessverre satte jeg tenna i muttern til Snorre. Men den som blir med på leken……

Det gikk flere dager etter denne hendelsen at jeg så Snorre. Forklaringen kom noen dager senere. Snorre hadde vært innlagt, Hva nå det er. Han hadde i alle fall fått øret avrevet av meg, Laban.  De dagene som Snorre ikke var hjemme, passet Fatteren hans på å sette opp et stort plankegjerde, hele tiden surt jabbene til muttern. Det er i grunnen synd at Snorre skal være så egen og stolt og ikke akseptere meg som leder.

På dagen gjør jeg ingen ting. Venter mest. Litt trist egentlig men kvelden er mye bedre. To dager i uken går mutter og jeg på kurs. Det er meningen at jeg skal lære meg lydighet. Et par svinger i begynnelsen får man vel stille opp og gå fint i bånd og sånn.  Det finnes mange andre hunder der også. En del av dem skulle jeg virkelig  ville vise hvem det er så bestemmer.

Når mutter begynte å gå på det lydighetskurset, fikk hun øye på en hund som var likedan som meg. Hun var faktisk fin. Lulla hette hun og muttern hennes hilste på min. Jeg skulle vel også ha gjort honnør, det forstår jeg. Men hvem vil beile til en fin dame når man ikke er <fit for fight>. Jeg sto og angret siste påhoppet på mutter når hun forsøkte seg på pelsstell. Forresten sto ikke den dama og så overlegen på meg, Laban. Hun voktet muttern sin som om jeg hadde tenkt å fly på henne en mammadalt! Usch! Hun dømte meg virkelig etter hårene. Best å overse henne. Jeg markerte på stedet i tilfelle dama skulle få griller i hode. Og for å være på den sikre siden slapp jeg noen dråper på muttern også.

Muttern ble helt på styr, hun hadde sine nye mockasøvler på seg,. Jeg har aldri sett muttern så sinna. Jeg gikk på en skikkelig overhøvling og datt helt sammen. Tenk bare for at jeg ville beskytte mutter så ingen skulle få overta henne.  Etter den hendelsen ble mutter aldri seg selv lik. Om kvelden satt hun å slet i pelsen min, jeg lot henne holde på og la meg til å sove. Jeg hørte at hun og fatter pratet om meg, iblant ganske høyt. Så tok hun plutselig telefonen med seg å forsvant en hel time. Når hun kom tilbake var hun som vanlig glad og pigg.

En dag tok mutter meg med i bilen. Jeg reiste meg disiplinert for en gang skyld. Helt siden den dagen som jeg markerte hennes støvler, har jeg forsøkt å oppføre meg litt aktverdig. Reisen varte en lang stund, til slutt traff vi en annen mutter med flere som meg. Jeg traff en fantastisk dame og la inn den store charmoffensiven. Da ga mutter kobbelet til den ander. En iskald gufs gikk gjenom meg og jeg ble livredd. Den andre gikk inn i huset med meg hengene etter. Jeg strittet i mot alt jeg orket, men så så jeg at mutter kom med inn. Skjønt! Men hva var dette? Plutselig sto jeg på et høyt bord. Mutter satt ved et annet bord og så ikke ut til å skulle komme meg til unnsetning. Jeg stod der helt alene med den andre. Hun slapp koppelet på gulvet. Enkelt altså! Et hopp ned og alt skulle bli som før! Trodde jeg. Hun fanget meg i luften. Med en hånd under haka og den andre i ryggpelsen. Det gjorde faktisk vondt. Jeg ble slengt opp på bordet igjen. Helt perpleks. Når jeg så stod der igjen sa hun at jeg var uoppdragen, har du sett slikt. Det gikk opp for meg at det var pelsen som var hoved dramaet. Jeg skulle gres og fiffes opp, med en gnissende sak som kalles saks, jeg skulle klippes.

Første gangen hun drog i en tove beit jeg henne i armen. Tok et realt tak for sikkerhets skyld. Og du milde!  Det skulle jeg aldri ha gjort. Hun ble utrolig sint, vrei øret mitt og knurret. I tillegg til denne fornedrende behandlingen krevde hun at jeg skulle be henne om tilgivelse. <Cristina Støp her kommer vi>. Nei noe sånt hadde jeg aldri vært med på før.  Jeg måtte til og med slikke henne i munnvikene, noe man gjør med riktige store ledere. Etter dette var det bare å gi opp. Jeg gikk med på ting som dere aldri tror var sant. Hva sier dere om å bli klipt runt….hm ja de dere vet. Og  å få håret i ørene dratt ut, klo klipp. Hun gjorde alt det som jeg hadde unngått tidligere. Det værste var at mutter så ut til å samtykke.

Når det hele er kommet litt på avstand synes jeg livet er blitt lettere. Mutter har forandret seg. Hun stoler faktisk mer på meg og slipper meg mer løs. Og jeg har også forbedret meg! Kolossalt! Så har mutter tatt over en del av mine oppgaver, noe jeg er glad for. Eller skal vi si at jeg samarbeider. Når det kommer noen, da kaller jeg på mutter og så tar hun på seg å vokte. Da kan jeg slappe av. Herlig. Når mutter har alt under kontroll får jeg alltid en godbit.  Jeg har aldri riktig fått rede på hva det var som mutter og den derre andre snakket om i telefonen en hel time. Når mutter begynner å ta på seg lederrollen, så kan jeg støtte henne i det, hvorfor ikke. Det er hun verdt. En stund i alle fall!

Livet er herlig dere!

Hilsen Laban

Skrevet av: Ingrid Olsen, Kennel Brøsing